En historie, mange liv

Slik nådde strikkevarene made in Lessinia helt til Paris på Boulevard Saint Germain

Maria Vittoria Alfonsi

Artikkel hentet fra L'Arena 31. oktober 2021

Den kunne inngå i serien «utrolig, men sant». Etterfulgt av «nasjonal stolthet». For den tilhører en av de fantastiske, ukjente realitetene våre som vi kan være stolte av, og som vi blir kjent med takket være de nye generasjonene som, etter over et århundre, følger en urgammel aktivitet med lidenskap.

En nydelig historie, først fortalt av en ung etterkommer av svært dyktige strikkere: Maddalena (eller Maddy), 22 år, snart ferdig utdannet i arbeidspsykologi (første treår, klar for de neste to årene), som samtidig følger med lidenskap strikkeplaggene laget av tanten, så mye at hun alltid vier en del av tiden sin til den veronesiske butikken (til Paola og Maddalena Doardo!), som i to år har ligget i den svært sentrale via Amanti.

En historie som Maddalena deretter fikk meg til å få fortalt – utvidet – av bestemoren: Maria (for alle Mariuccia) Doardo Antonelli, som i en alder av 83 følger nøye med på datteren Paolas virksomhet.

En virksomhet som nettopp går tilbake til Azzago di Grezzana på 1800-tallet, med Mariuccias bestemor: Luigia, som, født i 1880, overfører lidenskapen for strikkearbeid til datteren Angelina. I 1935 gifter Angelina seg med Adelino Antonelli: han er 23 år, hun 22. Så blir Adelino innkalt... Afrikakrigen, fangenskap i Tyskland dominerer minnene.

I '45, ved hjemkomsten fra fangenskapet, er Adelino fysisk nedbrutt, men full av planer, delt av kona i de harde tidene der, for øvrig, de unge, på landsbygda som i byen, var rike på vilje og på ønsket om å lykkes.

For Angelina og Adelino, som i mellomtiden har fått hele fem barn (Mariuccia er eldst), er livet ikke uten slit og ofre for å kunne virkeliggjøre en drøm: å kjøpe en strikkemaskin! Og så kommer «lykke og Den guddommelige forsyn» dem til hjelp: en ung jente i området, av kall, bestemmer seg for å bli nonne og legger ut for salg, til halv pris, en av de etterlengtede maskinene: beløpet som kreves er nettopp det de hadde!

Mariuccia – med rett... «etter ansiennitet» – kan i to år gå på strikkeskolen som daglig ble holdt i Verona av Perazzoli i corso Portoni Borsari.

«Klokka 6 om morgenen», forteller Mariuccia, «tok jeg bussen, og kom til Verona, på piazza delle Poste, klokka halv åtte. For å nå Portoni Borsari krysset jeg piazza delle Erbe, og kjente de innbydende duftene av panzerotti og kaffe... Før jeg gikk inn hos Perazzoli, gikk jeg til en vakker liten kirke i nærheten for å takke Herren for så mye nåde og privilegium: den gangen fant jentene fra området vårt (og vi vet også fra Trentino og Friuli.- red.anm.) arbeid bare i Milano eller i Sveits, de heldigste i Verona; uansett, langt fra familien: det fantes ingen andre utsikter».

«Til alles glede kom jeg om kvelden hjem fornøyd med det jeg lærte, med framgangen jeg gjorde», fortsetter Mariuccia. «Så jobbet søsteren min Elsa og jeg til langt på natt for å levere i tide arbeidet som i mellomtiden var bestilt av et firma i Carpi.

Den dagen leveringen skulle skje, tok vi toget fra Porta Nuova til Carpi-Modena, og møtte andre jenter – fra Bassa – som bar arbeidet sitt til andre strikkefabrikker, lik vår. Offeret var stort, men overgått av suksessen».

«I 1957 var strikkemaskinene i åsene våre – Roverè, San Francesco, Cerro, Velo og San Rocco – stadig flere, og jentene jobbet hjemme: de første inntektene var en velsignelse for alle», forklarer Maeriuccia. «Etter få år dro pappa og broren min, med bilen kjøpt til arbeid, rundt til et titalls strikkere i området og hentet kreasjonene deres, som de skulle ta med til Carpi (mamma, søstrene mine og jeg kontrollerte først alt nøye: det måtte være perfekt)».

«I 1961 giftet jeg meg, og på grunn av mannens jobb flyttet vi til Porto Ceresio (Varese): og her kjøpte vi den første strikkemaskinen som var bare min: et smykke! Og jeg kunne lage plagg etter min smak og fantasi. I mellomtiden hadde jeg fått tre barn: Paola, Cristina og Paolo. I 1966 kom vi tilbake til landsbyen vår.

Det ble født tre barn til: Giuseppe, Alessia og Alessio, men av alle var det bare Paola som hadde lidenskap for strikking, og hun viste seg å være et ekte talent. Etter å ha tatt diplom ved en skole for design og strikking, utførte hun modellene sine i familielaboratoriet, og jobbet for kjente nasjonale og internasjonale butikker: også for en i Paris, på Boulevard Saint Germain. I mellomtiden åpnet hun et utsalgssted i Bosco Chiesanuova, med svært gode resultater: kundene viste straks stor interesse for hennes skreddersydde plagg, som hadde «det lille ekstra».

«Jeg (åh, mødre! red.anm.) er fortsatt til stede ved å gi Paola små råd og tips, og følger steg for steg modellene hun lager, og som i to år også har blitt presentert i butikken i Verona, ivaretatt av Maddalena, sammen med Benedetta, en annen av mine barnebarn: femte generasjon! Selv om begge følger universitetsstudiene med suksess, viser de stor interesse for denne familievirksomheten: og det er en glede for meg».

Takk, fru Mariuccia, for at De fikk oss til å huske en suksess (anerkjent også internasjonalt), særlig «i kvinnelig regi», selv om – la oss innrømme det – et viktig mannlig bidrag ikke har manglet. Og det kan virke overflødig å hilse Dem med et «ad maiora!».

ANTONELLI MAGLIERIA

Via Amanti 16/A - Historisk sentrum Verona

Foto til venstre: Paola og mamma Mariuccia i verkstedet i Cerro Veronese

Foto i midten: Mariuccia Antonelli i verkstedet, 70-tallet - Angelina Massella og Adelino Antonelli med barna

Foto til høyre: Maria Vittoria Alfonsi (sittende til venstre) med Mariuccia Antonelli